Kamil Golec
Det katolske universitetet i Lublin, Johannes Paul II

Den franske tenkeren Charles Maurras’ filosofi blir altfor sjelden gjenstand for forskning i vårt land. Dette er overraskende ikke bare på grunn av den betydelige innflytelsen Maurras’ skrifter har hatt på hele den katolske verden (noen ganger til og med utover de latinske sivilisasjonsrammene), men også fordi de en gang virket inn på polsk politisk filosofi – man kan særlig nevne Stanisław Cat-Mackiewicz, Adolf Bocheński og Władysław Jabłonowski.

Det viktigste i Maurras’ tenkning er imidlertid ikke dens historiske betydning, men dens stadig levende aktualitet – fremfor alt i hans dype og originale refleksjon over den latinske sivilisasjonen, nødvendigheten av å vende tilbake til den klassiske vestlige tanken, og i den filokatolske dimensjonen av hans teori. Alt dette gjør Maurras’ filosofi særlig relevant i forhold til den polske åndelige virkeligheten.

Særlig refleksjonen over klassisismens vesen utgjør et sentralt element i Maurras’ verk, sett fra et kulturfilosofisk perspektiv. En viktig kvalitet ved hans tenkning er sammensmeltingen av politisk, etisk og estetisk refleksjon – en klassisk forståelse av skjønnhet som uløselig forbundet med det gode og det sanne, i motsetning til modernitetens oppsplitting av estetikk som egen disiplin, løsrevet fra moral. Dette idealet om en kalokagathisk virkelighet er en naturlig konsekvens av Maurras’ platoniske inspirasjon, uttrykt i teksten L’Amitié de Platon. Denne tilnærmingen danner grunnlaget for hans særegne visjon om menneskets og statens historie, sterkt preget av estetiske spørsmål. De estetiske verdiene blir avgjørende for å definere essensen i den latinske sivilisasjon (latinité), hvis kjennetegn er skjønnhetens lover, oppdaget av grekerne gjennom fornuften. Disse lovene står i kontrast til den barbariske holdningen, som i Maurras’ forståelse omfatter alt som ikke er latinsk – alt som ikke springer ut av den hellenisk-romerske orden – altså romantikkens «perversjon av det uendelige», lidenskapenes og følelsenes herredømme over fornuften, slik det er typisk for Østens og Nord-Europas folk, som etter Maurras’ mening mangler evnen til å ordne følelsene ved hjelp av fornuft.

Derfor blir orden et sentralt begrep i Maurras’ filosofi, forankret i naturretten. Naturen har sine egne lover, uavhengige av menneskeskapte lover, og disse kan erkjennes gjennom fornuften og overføres til den sosiale orden. Dette plasserer Maurras innenfor den klassiske filosofiske tradisjonen som hevder at fornuften leder til sannheten om mennesket, og samtidig er det grunnleggende redskapet for å bygge et rett samfunn og en rett stat.

Maurras var overbevist om at den sosiale ordenen hadde forfalt fullstendig i fin de siècle-epoken, preget av smakens fordervelse (goût), som han identifiserte med samfunnets uorden. Denne observasjonen gjaldt ikke bare hans egen samtid, men hele det 19. århundre, som han og hans miljø ikke oppfattet som la belle époque, men snarere som en videreføring av opplysningstiden – et århundre der den nedbrytningen som begynte med revolusjonen i 1789 ble fullendt.

Dette fremgår allerede av Maurras’ tidlige tekster, særlig manifestet Barbares et Romains fra 1891, hvor han formulerer sine estetiske hovedidéer: overbevisningen om at den franske kulturens forfall skyldes innflytelsen fra retninger som står i motsetning til klassisk estetikk, fremmede for Frankrikes latinske ånd, hvis smak kjennetegnes av proporsjon og harmoni. Her finner man også hans grunnleggende overbevisning om at de romantiske tendensene er vesensfremmede for Frankrike og for hele den klassiske tradisjonen med røtter i gresk-romersk kultur.

Under en reise til Athen i 1896 kom Maurras i kontakt med den antikke ånd, og denne opplevelsen ble et vendepunkt i hans intellektuelle utvikling. Han oppdaget i Hellas den ideelle foreningen av natur, fornuft og kunst – et samfunn som levde i harmoni med den naturlige orden og med estetiske prinsipper. Hellas fremstod for ham som sivilisasjonens fødested og som modell for all senere kulturell skapelse, både i kunst og politikk.

Denne erfaringen befestet hans overbevisning om at gjenfødelsen av Frankrike måtte begynne med en gjenoppliving av klassisismen – forstått ikke bare som en kunstnerisk retning, men som et helhetlig system av tanke og liv. Han betraktet den klassiske tradisjonen som uttrykk for en evig menneskelig sannhet, uavhengig av tid og sted, og derfor som et universelt mønster.

Slik oppstod det som skulle bli kjernen i hans estetisk-filosofiske system: klassisisme som universalisme. For Maurras var klassisismen ikke et uttrykk for et snevert kulturelt særpreg, men tvert imot et uttrykk for en orden og skjønnhet som alle mennesker kan gjenkjenne fordi den springer ut av fornuften – menneskets felles natur.

Dermed sto han i opposisjon til den moderne relativismen og individualismen, som i hans øyne undergravde enhver felles målestokk for skjønnhet og moral. For ham var den klassiske harmonien, basert på mål, proporsjon og objektiv orden, det eneste som kunne beskytte kulturen mot kaos og barbari.

Maurras uttrykker dette på en karakteristisk måte i sin studie Anthinéa ou De l’ordre et de la beauté (1901). Der skriver han at klassisismen «søker ikke det nye, men det sanne». Dens mål er ikke subjektiv originalitet, men å finne og gjenskape de formene som svarer til naturens lover og til menneskets rasjonelle struktur. Den klassiske kunstneren er derfor ikke en skaper av noe vilkårlig, men en oppdager av det som allerede finnes i verdens orden.

Maurras’ klassisisme har altså en metafysisk dimensjon: skjønnheten er ikke bare et estetisk fenomen, men et uttrykk for en objektiv sannhet. Den er tegn på harmoni mellom det menneskelige og det naturlige, mellom sinn og verden. Slik blir skjønnheten et kriterium for sannhet – og omvendt.

Dette er grunnen til at Maurras hevder at klassisismen er den mest universelle av alle kunstneriske former. For selv om den har sitt historiske opphav i Hellas og Roma, springer dens prinsipper ut av selve menneskenaturen, som er den samme overalt. Den klassiske ordenen er ikke et produkt av et bestemt folk, men et uttrykk for en rasjonell struktur som alle kulturer i teorien kan tilegne seg.

Maurras skriver derfor at «klassisk kunst er den mest menneskelige, fordi den er den mest rasjonelle». Og fordi fornuften er felles for alle mennesker, er klassisismen også universell.

Denne universelle dimensjonen gjør det mulig å forstå hvorfor Maurras, til tross for sin sterke nasjonalisme, samtidig forsvarte ideen om en universell latinsk sivilisasjon. For ham var latinité ikke et snevert etnisk begrep, men betegnelsen på en sivilisasjonsform bygget på de klassiske prinsippene om mål, orden og harmoni – prinsipper som kan deles av alle som erkjenner fornuftens lover.

Hos Maurras er begrepet orden (ordre) det sentrale knutepunktet mellom estetikk, etikk og politikk. Ordenen er ikke bare et kunstnerisk ideal, men et prinsipp som omfatter hele virkeligheten – naturen, mennesket og samfunnet.

Slik som den klassiske kunstneren underordner sin skapelse de objektive formenes lover, må også den politiske lovgiver underordne sine beslutninger den naturlige og rasjonelle orden. Fornuften, som i kunsten viser seg som mål og harmoni, viser seg i politikken som rettferdighet og hierarki.

Maurras’ klassisisme er derfor ikke bare et spørsmål om smak, men et uttrykk for en hel verdensoppfatning. Den er en visjon om en rasjonell, hierarkisk og organisk orden, der hver del har sin plass i helheten. I likhet med Aristoteles betrakter Maurras staten som en naturgitt organisme, ikke som en kontrakt eller et tilfeldig resultat av individuelle viljer.

Denne organiske oppfatningen av samfunnet står i skarp kontrast til den moderne liberalismen og demokratismen, som ifølge Maurras bygger på en fiktiv forestilling om menneskelig likhet og individuell autonomi. For ham er mennesket av natur sosialt og ulikt; det finner sin frihet ikke i oppløsningen av fellesskapet, men i sin plass i et ordnet hierarki.

Dermed blir ordre for Maurras synonymt med rettferdighet, og det motsatte av orden – anarki, uorden, lidenskapenes og massenes herredømme – blir identisk med urettferdighet. Den estetiske sansen for orden og proporsjon har altså sin moralske parallell i rettferdighetens dyder.

Maurras’ universalisme er derfor ikke en kosmopolitisk abstraksjon, men en forankret universalisme: den bygger på erkjennelsen av en felles menneskelig natur, men samtidig på respekten for den naturlige og historiske orden som binder menneskene sammen i konkrete samfunn.

Han skriver:

«Den som ønsker orden i sitt land, må begynne med å gjenopprette orden i sitt sinn.»

Her viser han hvordan fornuftens universelle lover må realiseres i individets indre harmoni og i den ytre politiske struktur. Dette er også årsaken til at Maurras’ klassisisme er så sterkt forbundet med et ideal om selvbeherskelse – både personlig og kollektivt.

I motsetning til romantikkens dyrkelse av følelsene, ser Maurras menneskelig fullkommenhet i den rasjonelle beherskelsen av lidenskapene. Han skriver i Anthinéa:

«Det klassiske sinnet kjenner lidenskapen, men det hersker over den. Det romantiske sinnet tjener lidenskapen, og går til grunne i den.»

Denne motsetningen mellom det klassiske og det romantiske går igjen i hele Maurras’ tenkning. Den er ikke bare estetisk, men metafysisk og moralsk. Det klassiske mennesket søker harmoni, mens det romantiske mennesket søker det uendelige og dermed mister seg selv.

For Maurras er derfor kampen mellom klassisisme og romantikk identisk med kampen mellom fornuft og barbari, mellom sivilisasjon og oppløsning. Klassisisme er uttrykket for raison universelle – den universelle fornuft – mens romantikken er uttrykket for subjektivitetens og følelsens opprør mot ordenen.

Dermed blir Maurras’ klassisisme en forsvarstale for fornuften som prinsipp for både kultur og politikk. Han oppfatter rasjonaliteten ikke som et kaldt, abstrakt prinsipp, men som livets egen form – den struktur som gjør menneskelig sameksistens og skjønnhet mulig.

Den universelle dimensjonen i Maurras’ klassisisme står ikke i motsetning til hans nasjonalisme. Tvert imot: for ham er den nasjonale orden den naturlige og nødvendige formen som den universelle fornuften må anta i historien.

Fornuften er felles for alle mennesker, men den virkeliggjør seg alltid i konkrete samfunn, i bestemte språk, tradisjoner og institusjoner. Derfor kan det universelle bare eksistere gjennom det partikulære.

Maurras’ politiske filosofi er dermed en form for inkarnering av universelle prinsipper i den historiske virkelighet som er nasjonen. Han skriver at «intet universelt prinsipp kan eksistere uten en kropp som bærer det». Denne «kroppen» er i kulturens og politikkens verden nasjonen, som uttrykker menneskehetens orden i en konkret form.

Slik blir den franske nasjonen for Maurras et privilegert uttrykk for den klassiske ånd. Han ser Frankrike som den naturlige arvtageren til Hellas og Roma, som et land hvor fornuftens og skjønnhetens lover er blitt omsatt i språk, kunst og politikk.

Han sier:

«Frankrike er Hellas’ eldste datter, og Roma er vår eldste bror.»

Dermed blir forsvaret for Frankrike og for den franske tradisjonen ikke en snever patriotisk gest, men et forsvar for selve sivilisasjonen. Når Frankrike degenererer, trues den klassiske orden i hele Vesten.

Dette forklarer også hvorfor Maurras’ politiske kamp – særlig i rammen av Action Française – hadde et så sterkt kulturelt og metafysisk grunnlag. For ham var politikken et middel til å gjenopprette den rasjonelle og estetiske orden i samfunnet, og dermed også i menneskesjelen.

Hans monarkisme må forstås i dette lys. Monarkiet er for ham ikke bare et spørsmål om historisk tradisjon, men den politiske formen som best uttrykker den klassiske og naturlige orden. Monarkiet representerer kontinuitet, hierarki og mål, mens demokratiet uttrykker uorden, tilfeldighet og massenes lidenskaper.

Slik blir Maurras’ monarkisme en direkte politisk konsekvens av hans klassisisme. Den rasjonelle orden som i kunsten skaper skjønnhet, skaper i politikken stabilitet og rettferdighet.

Men Maurras’ universalisme har også en religiøs dimensjon. Selv om han selv lenge betraktet seg som agnostiker, så han i den katolske kirken det høyeste uttrykk for universell orden. Den katolske kirken, med sitt hierarki, sin intellektuelle tradisjon og sin evne til å forene tro og fornuft, fremstod for ham som den institusjonen som hadde virkeliggjort den klassiske arven i åndelig form.

Han betraktet derfor kirken som Vestens åndelige ryggrad – som den latinske verdens bærer. I L’Avenir de l’intelligencebeskriver han den katolske kirke som «den siste bastion for fornuft i en verden som går til grunne i sentimentalitet».

Maurras’ filokatolske holdning er derfor ikke et spørsmål om personlig tro, men om en erkjennelse av kirkens universelle og rasjonelle karakter. Han betraktet kristendommen, forstått gjennom dens klassiske arv, som en fortsettelse og overhøyelse av den greske og romerske fornuft.

Dette gir opphav til det som mange forskere har kalt Maurras’ klassiske katolisisme – en syntese av platonisme, aristotelisme og romersk orden, forent med den katolske kirke som bærer av universell sannhet.

Hos Maurras er derfor katolisismen ikke bare en religion blant andre, men den åndelige formen for selve den klassiske universalismen. Som den klassiske kunsten uttrykker skjønnheten i den synlige verden, uttrykker kirken skjønnheten i den åndelige orden.

For Maurras representerer moderniteten en prosess av gradvis oppløsning av ordenen som ble grunnlagt i antikken og fullendt i den kristne middelalderen. Han oppfatter den moderne verden som et brudd med fornuften og naturens lover – et opprør mot både metafysisk og politisk orden.

Denne oppløsningen begynner etter hans mening med reformasjonen og opplysningstiden, når mennesket begynner å sette sin egen vilje over naturens og Guds lover. Det er øyeblikket da fornuften, som tidligere var et redskap for å oppdage sannheten, blir gjort til en selvtilstrekkelig makt.

Maurras ser derfor i opplysningen ikke triumfen av rasjonalitet, men dens forvrengning. Den klassiske fornuften var bundet til virkeligheten og naturens orden; den moderne fornuften løsriver seg fra virkeligheten og skaper abstrakte systemer.

Han skriver:

«Når fornuften ikke lenger lytter til naturen, blir den ikke mer opplyst, men blind.»

I dette ligger hans grunnleggende avvisning av den moderne ideen om progresjon. For Maurras er historien ikke en lineær bevegelse mot et stadig høyere stadium, men snarere et drama mellom orden og oppløsning, mellom fornuft og lidenskap.

Det moderne prosjektet om universell frihet og likhet fører ifølge ham ikke til sann menneskelig frigjøring, men til kaos – fordi det bryter med de naturlige forskjellene og hierarkiene som utgjør samfunnets struktur.

I denne sammenheng ser han romantikken som den kulturelle og estetiske manifestasjonen av modernitetens sykdom. Romantikken dyrker følelsen, det uendelige og det irrasjonelle, og bryter dermed med det klassiske idealet om harmoni og mål.

Han skriver i Barbares et Romains:

«Romantikken er barbariet forkledd i kunstneriske former.»

Romantikerne, hevder han, oppløser kunsten i subjektivitet og gjør mennesket til målestokk for alt. Dermed mister kunsten sin universelle karakter, fordi den ikke lenger søker det sanne og det skjønne, men bare det personlige og det nye.

Maurras ser i denne estetiske oppløsningen et bilde på samfunnets oppløsning. Når kunsten mister sin form, mister også politikken sin orden. Når individet setter seg selv over naturens lover, går fellesskapet i oppløsning.

Hans klassisisme fremstår derfor som et motgift mot moderniteten. Den er et forsøk på å gjenreise det klassiske forholdet mellom fornuft, natur og skjønnhet – og dermed å gjenopprette den universelle orden som forener mennesker i en felles målestokk for det sanne og det gode.

For Maurras er dette ikke en nostalgisk tilbakevending til fortiden, men en fornyelse av en evig sannhet. Han ser den klassiske tradisjonen som en stadig gyldig modell, fordi den uttrykker det som er uforanderlig i mennesket.

Han skriver:

«Det klassiske er ikke det gamle, men det varige.»

Dette er kanskje hans mest karakteristiske formel. Den viser at for Maurras er klassisismen ikke en stil, men et prinsipp. Den er universell nettopp fordi den uttrykker det som ikke forandres med tidens strøm – den rasjonelle orden som er iboende i naturen og i mennesket selv.

Hos Maurras får klassisismen sitt historiske og kulturelle uttrykk i ideen om la latinité – det latinske fellesskapet av folk og kulturer som springer ut av Roma og viderefører den klassiske arven i språk, kunst, religion og politikk.

La latinité er for ham mer enn et geografisk eller språklig begrep; det betegner en sivilisasjonsform, en måte å være i verden på, preget av klarhet, proporsjon og rasjonalitet. Den latinske ånden er den klassiske ånd i historisk og konkret form.

Maurras betrakter de latinske folkene – og særlig Frankrike – som de naturlige arvingene til antikkens universelle fornuft. Gjennom deres språk, kunst og institusjoner har de videreført den gresk-romerske orden og gitt den en moderne form.

Han skriver i L’avenir de l’intelligence:

«Den latinske verden er det sanne universelle: ikke fordi den undertrykker forskjeller, men fordi den ordner dem.»

Dette utsagnet sammenfatter hans forståelse av universalismen. Det universelle er ikke det som visker ut forskjeller, men det som gir dem en plass i en høyere helhet. Den latinske sivilisasjonen blir dermed for Maurras selve modellen på en slik orden – et harmonisk forhold mellom det partikulære og det universelle.

I motsetning til den moderne kosmopolitismen, som for ham er en abstrakt og rotløs universalitet, er la latinité en konkret og hierarkisk universalisme. Den er forankret i naturen, i språket, i historien – og fremfor alt i fornuftens felles lover.

Maurras ser i la latinité en motvekt til den germanske og angelsaksiske verden, som han oppfatter som individualistisk, sentimental og utilitaristisk. Der hvor latiniteten søker orden og skjønnhet, søker germanismen kraft og følelse.

Han hevder at den moderne verdens krise – både politisk og kulturell – skyldes at den germanske og protestantiske ånd har fortrengt den klassiske og katolske. Dermed har Europa mistet sin balanse, sin målestokk, sin raison universelle.

Å gjenreise den latinske ånden er derfor, for Maurras, ikke et spørsmål om nasjonal stolthet, men et universelt kall. Han ønsker å fornye sivilisasjonen ved å vende tilbake til dens rasjonelle og estetiske grunnlag.

Denne tanken har også en politisk side. I Mes idées politiques beskriver han den latinske orden som modellen for en rettferdig og stabil stat:

«Den latinske orden hviler på fornuften, hierarkiet og mål. Den beskytter friheten fordi den gir den en form.»

Dette viser hvordan den estetiske ideen om form blir et politisk prinsipp. Friheten kan bare eksistere innenfor en form; uten form blir den til anarki. Slik forener Maurras det etiske, estetiske og politiske i ett og samme begrep: ordre.

Hos ham blir derfor kampen for klassisismen en kamp for sivilisasjonens overlevelse. Å bevare den latinske arven er å bevare menneskets evne til fornuft, skjønnhet og fellesskap.

Hos Maurras kulminerer den klassiske universalismen i begrepet raison universelle — den universelle fornuften som ordner både naturen, kunsten og samfunnet. Denne fornuften er ikke en abstrakt eller matematisk konstruksjon, men en levende prinsipiell orden, som både er iboende i virkeligheten og tilgjengelig for menneskelig erkjennelse.

Fornuften er universell fordi den gjenspeiler en struktur som overskrider individet og tiden. Den uttrykker det som er felles for alle mennesker, og som gjør kommunikasjon, samfunn og kunst mulig. For Maurras er derfor fornuften selve grunnlaget for det menneskelige fellesskap — et felles språk mellom sjelene, mellom epoker og mellom kulturer.

Denne raison universelle danner også bindeleddet mellom de tre nivåene som hele hans tenkning bygger på:

1. Kunstens orden – hvor fornuften viser seg som harmoni, mål og skjønnhet,
2. Statens orden – hvor fornuften viser seg som hierarki, rettferdighet og lov,
3. Den metafysiske orden – hvor fornuften viser seg som sannhet og guddommelig intelligens.

Hos Maurras er derfor estetikk, etikk og metafysikk ikke adskilte domener, men ulike uttrykk for samme rasjonelle struktur. Den klassiske kunstneren, den rettferdige lovgiveren og den filosofiske tenkeren søker alle å virkeliggjøre det samme prinsipp: den universelle orden som gir mening og mål til alt som eksisterer.

Det er i dette perspektivet Maurras forstår den klassiske tradisjonen som et stadig gyldig kall. Hellas, Roma og den katolske kirke representerer tre stadier i denne fornuftens inkarnasjon i historien. Der den greske filosofi oppdaget naturens orden, der romerne organiserte den i lover og institusjoner, der gjorde kristendommen den til en åndelig og universell sannhet.

Maurras’ klassisisme er altså ikke en estetisk tilbakeskuen, men en metafysisk realisme. Den hviler på overbevisningen om at verden har en struktur, at mennesket kan forstå den, og at skjønnhet, sannhet og rettferdighet springer fra den samme rasjonelle kilden.

I denne forstand er hans universalisme både tradisjonell og evig: tradisjonell, fordi den viderefører den gresk-romerske og kristne arven; evig, fordi den bygger på fornuftens uforanderlige natur.

Golec understreker at dette gjør Maurras’ klassisisme til mer enn en estetisk teori. Den er en hel verdensanskuelse — en filosofi om forholdet mellom mennesket og kosmos, mellom fornuft og natur. Det er en universalisme som ikke søker å utjevne forskjeller, men å ordne dem i harmoni.

Maurras skriver:

«Å være klassisk er å anerkjenne at alt som eksisterer, har en plass og et mål. Å være moderne er å tro at alt begynner med oss selv.»

Denne setningen uttrykker den dype forskjellen mellom hans klassiske universalisme og modernitetens individualisme. For Maurras er mennesket ikke skaper av ordenen, men deltaker i den. Å handle rett er å handle i samsvar med naturens og fornuftens rytme.

Derfor er den klassiske universalismen hos Maurras både en etikk og en antropologi. Den beskriver et menneske som søker sin frihet i harmonien mellom fornuft og natur, og ikke i opprøret mot den.

Golec avslutter med å understreke at denne universalismen, slik Maurras forstår den, forblir et åpent prosjekt: et kall til å forene kulturens mangfold under fornuftens og skjønnhetens prinsipp. I en tid preget av fragmentering og relativisme tilbyr Maurras’ klassisisme en visjon om enhet – ikke gjennom tvang, men gjennom deltakelse i en felles orden.

Konklusjon

Maurras’ klassisisme er en universalisme i tre dimensjoner:

• Intellektuell: fornuften som universell målestokk for sannhet.
• Estetisk: skjønnheten som uttrykk for harmoni og proporsjon.
• Politisk: ordenen som uttrykk for rettferdighet og hierarki.

Gjennom disse tre nivåene søker Maurras å gjenopprette en tapt syntese mellom natur, fornuft og kultur. Hans universalisme er derfor ikke abstrakt, men konkret; ikke egalitær, men hierarkisk; ikke kosmopolitisk, men klassisk.

For Golec er dette Maurras’ mest varige arv: en påminnelse om at det sanne universelle ikke ligger i å overskride verden, men i å erkjenne dens orden.